I forbindelse med detaljreguleringsplaner stilles det krav om gjennomføring av risiko‑ og sårbarhetsanalyse (ROS‑analyse). Kravet følger av plan‑ og bygningsloven § 4‑3 og skal sikre at forhold som kan medføre risiko for liv, helse, miljø, viktig infrastruktur og materielle verdier blir identifisert og vurdert før arealer tas i bruk.
En godt utarbeidet ROS‑analyse er et sentralt beslutningsgrunnlag i planprosessen og bidrar til å redusere risiko gjennom forebyggende tiltak og tilpasning av arealbruk.
En ROS‑analyse er en systematisk gjennomgang av mulige uønskede hendelser som kan oppstå i eller påvirke et planområde. Analysen vurderer både sannsynlighet og konsekvens av slike hendelser, og danner grunnlag for om behovet for risikoreduserende tiltak eller endringer i planforslaget.
Risikoene kan være både menneskeskapte og naturgitte, og knyttet til eksisterende forhold eller til fremtidig bruk av arealene innenfor og rundt planområdet.
I mange tilfeller er risiko og sårbarhet i ROS‑analysen knyttet til naturgitte forhold. Dette gjelder særlig områder med krevende topografi, marine avsetninger og/eller komplekse grunn‑ og grunnvannsforhold.
Vanlige naturfarer som vurderes i ROS‑analyser er blant annet:
Slike forhold kan representere vesentlig risiko for planlagte tiltak, og stiller krav til både kartlegging, faglige vurderinger og eventuelle sikringstiltak.
For å få godkjent en detaljreguleringsplan kreves det ofte tverrfaglig kompetanse innen RIG‑fagene, herunder geoteknikk, miljøgeologi, ingeniørgeologi og hydrologi. Disse fagområdene er avgjørende for vurdering av risiko knyttet til skred, flom, forurensning i sjø og vassdrag, samt forurenset grunn eller eksisterende avfallsdeponier.
Hvilken fagkompetanse som er nødvendig vil variere fra prosjekt til prosjekt, og avhenger blant annet av:
I noen tilfeller kan det være tilstrekkelig med geoteknisk kompetanse alene, mens det i andre tilfeller er nødvendig å involvere hydrolog, skredgeolog eller miljøgeolog i tillegg. Det er ikke alltid enkelt å avklare dette uten relevant erfaring fra tidligfase planarbeid.
For aktører som ikke arbeider daglig med ROS‑analyser og naturfare, kan det være krevende å vurdere hvilke fagressurser som bør involveres. I de fleste tilfeller vil det derfor være hensiktsmessig å knytte til seg geoteknisk kompetanse tidlig i planprosessen.
En geotekniker kan gjennomføre en innledende grovkartlegging av mulig naturgitt risiko i planområdet. Denne baserer seg normalt på tilgjengelig informasjon som geologiske og topografiske kart, kommunale databaser, NVE‑atlas, flyfoto og tidligere grunnundersøkelser. Slik kartlegging gir tidlig oversikt over hvilke risikoforhold som er relevante i ROS‑analysen og om det er behov for ytterligere fagkompetanse.
Tidlige geotekniske vurderinger gir også viktige innspill til arealbruk og utforming av planforslaget. Ved varierende eller krevende grunnforhold, kan geotekniker bistå med vurderinger av hvilke områder som er egnet eller uegnet for ulike typer konstruksjoner, samt gi innledende råd om aktuelle grave‑ og fundamenteringsløsninger.
Dette gir et mer robust beslutningsgrunnlag og bidrar til at arealplanen legger til rette for sikker og hensiktsmessig utnyttelse av planområdet, tilpasset de faktiske grunn‑ og naturforholdene.
